Foto var ikke en av de tidligste interessene til Eva Rosa, men da hun og familien dro hadde med speilreflekskamera på ferie til Mexico, L.A. og San Fransisco i ungdomskoletiden var det gjort. Etter det introduserte søsteren henne til Petter Garaas, og han lærte henne mye om foto – især om analogfoto. Hun kjøpte et mamiya 645, brukte det litt, fortsatte digitalt og gjorde noen kommersielle jobber. Og akkurat da hun holdt på å gå lei, og frustrasjonen var på topp over manglende substans og dybde i arbeidet sitt, begynte hun å eksperimentere med mellomformat, og fant tilbake til gløden hun har holdt på siden.
I begynnelsen fotograferte hun mest i øyeblikk hvor hun virkelig ville fotografere, men etter hvert som hun følte at hun måtte utvikle seg videre startet hun med serier, og jobbe innenfor faste rammer hun satt for seg selv. Nå for tiden jobber hun med en fremmed sted-serier. Og en anatomi-serie. Og portretter – av venner og bekjente for det meste. Hun har også tatt endel foto for Oslo-bloggen smuglesning.no, og i høst ble hun engasjert til å dokumentere kunstner-eksport utstillingen Hotch Potch med blant andre Matias Faldbakken, Sverre Malling, Thora Dolven Balke, Sverre Bjertnes, Are Blytt, Petter Garaas og Lars Brekke, i regi av blant andre Galleri Haaken, Galleri K og Galleri 7011.
For Eva Rosa er det å ta bilde litt som å bli “ferdig,” litt som å ta farvel, samtidig som hun ønsker øyeblikket velkommen til å bli.
- Det som inspirerer meg er styrke i små øyeblikk, kald luft som gjør en fokusert, sterkt lys. Jeg liker det når ting blir så sterkt at jeg ikke tør forlate det. Det er godt, eller kanskje vondt, eller ekkelt, skummelt, når en først er frosset i et øyeblikk. Det er vel derfor jeg fotograferer det, og noen ganger gjør jeg det kanskje for å bevege meg videre. Det er deilig med øyeblikkene når hjernen arbeider på høygir og assosiasjonskretsen og jeg samarbeider for fullt, når en begynner å tro på ens egne impulser. Samtidig er det viktig for meg å være ærlig om mine egne tabber, det er viktig for meg med selvinnsikt og å kunne være selvkritisk, uten at det går over til å bli selvforakt. Ærlighet er vel det viktigste, men jeg problemer med å stole på såkalte store sannheter.
På Nisjelandet har Eva Rosa valgt å stille ut fire fotografier i sorthvitt, fra forskjellige tider, hvor det eldste er fra november 2008. Det hun liker spesielt med å bruke by:Larm som arena er settingen med konserter og kveldstid, der situasjonen ikke er så stram, og hvor bildene ikke nødvendigvis er i fullt fokus, men at man heller “kommer over” dem.
- Jeg liker ikke misjonering, forteller hun. – Jeg liker ikke tanken på å overtale, men jeg liker derimot å tilby noe som folk selv kan velge om de vil ta imot eller ikke. Jeg trives med antydninger, og følelsen av å være på vei, og være i…